SAN FRANSISCO

Med leiebil går det lett å forflytte seg, men 7 timers kjøring kjennes på kroppen. Turen var lang, men absolutt verdt det. I San Fransisco fikk jeg endelig se de karakteristiske bratte gatene jeg så mange ganger har sett på film (du vet; ville bilscener der de hopper over kanten og stuper ned i en ny bakke!). Cable Cars var “trikker” som ble bygd til å transportere folk opp og ned disse gatene. Det ble utviklet etter et fatalt uhell der en hestedrosje velvet på en bakketopp og skled nedover med hesten etter. Nede i kai-området, Fishermans Wharft, kunne man fra ulike pirer bestille sightseeing turer med båt til enten The Golden Bridge eller Alcatraz. På sistnevnte, “the Rock”, var vi med på en tur guidet via lydbånd som, med sine lydeffekter, ga frysninger nedover ryggen. Moret meg senere over suvenirer i form av T-skjorter med påtrykket “Member of Alcatraz Swimming Club”… Se bildene i galleriet!

Treningen tok vi for oss på 24-Hour Fitness. Gymmet var imponerende stort, hadde bla utstyr fra David (min favoritt!) - og til og med Arnstein fant seg godt til rette med noen “unike” rygg-apparater!

Her trener vi på 24-Hour Fitness i San Francisco. Jeg i en bryst-skulder økt igjen… dips antallet tar seg stadig opp.. Arnstein i en ryggøkt.

LAS VEGAS

Vi hadde en leiebil de tre ukene vi var i statene. Her er vi på veg fra Los Angeles til Las Vegas gjennom ørkenen… 100 Farenheit suger!

Sammen med Mari og André dro vi til Vegas for å overvære det Amerikanske Mesterskapet i bygging/ fitness. Det var vel denne turen, gjennom “Death Valley”, hvor jeg endelig skjønte poenget med air condition i bilen. Luften var blytung og varm… og da vi passerte verdens største termometer, viste det 103 Fahrenheit.. Nytter ikke å rulle ned vinduet for å få litt frisk, kald luft da altså!

Vi fikk med oss 2-3 treninger på Golds Gymmet her også (hovedgymmet av de 5 Golds gymmene som finnes i denne byen…) hvilket ble mitt favoritt gym av de vi prøvde. I løpet av dagene vi var der, fikk vi med oss to foto-shoots… den siste av tungvekteren David Calumbo. Første dagen gikk vi rett på Charles Class og hans PT-klient for dagen… ingen ringere enn Günther Schlierkamp. Glemmer sent håndtrykket hans… maken til stor neve skal en leite lenge etter. 155 kg “masse” er heller ikke lett å glemme.. Mesterskapet var det mest imponerende gjennomførte jeg har overvært. Her var tempoet høyt, og ikke før line up var ferdig var det rett inn i friprogrammer. Sistemann kunne bare gjøre helomvending bak sceneteppet og følge resten av rekken inn for premieutdeling. Så var det klart for neste vektklasse! Hvem jeg så der? Hehe.. vet det vel knapt selv, men Colemann, Jay Cutler, Flex Wheeler og Quincy Taylor (som senere dumpet innom samme veikro som oss!) fikk jeg med meg.

De profesjonelle fitnessprofilene overrasket meg. De var jo så små og tynne! Bildene fra magasiner jeg har lest, viser jo “store”, muskuløse damer… men alle kan vel bli markerte dersom en deffer godt nok! Tok et bilde med Susy Curry, og da snakker vi om “hard som stein”… bare 3 uker unna konkurranse form.. og slik holder hun seg visstnok hele tiden! (…sikkert ikke så artig dame å ta med ut på middag..)

Las Vegas var stort sett like varmt om natten som om dagen (dagtemp var vel på rundt 40 grader da vi var der). Men hotellene sørget med sine luftkjølingsanlegg for at det var behagelig å bevege seg inne i deres KJEMPEavdelinger med kasino, kjøpesenter og spisesentere (!). Det var artig å gå gjennom kasinoavdelingen; overalt klang det i mynter som raste ut av maskiner (.. men kanskje mest INN i maskinene…), og folk gikk rundt med bøtter med spillmynter… Skjønner ikke at de gidder?! Du finner mange bilder fra Las Vegas-utflukten i galleriet!

Vi prøvde å komme oss en tur til Grand Canyon i løpet av siste dagen der, men gav opp da vi skjønte at kjøretur dit ville bli for langt med etterfølgende retur til Los Angeles/ Santa Monica samme dag. Tips for andre som har tenkt seg dit; sats på tur til sørpunktet, da dette gir den beste utsikt. Dette innebærer en 5 timers kjøretur fra Las Vegas (kjør selv, eller bli med en av de arrangerte bussturene), dersom du ikke satser på å ta fly eller helikopter. Med en prislapp på over kr 3000,- pr pers for flytur over området slo vi dét fra oss, og vendte snuten “hjemover” til Santa Monica. Hvilket også Günther Schlierkamp hadde bestemt seg for denne dagen… vi passerte ham på Highway’n der han satt med matboksen godt plassert i fanget. Etter at maten var inntatt, surfet han glatt forbi oss og forsvant i horisonten..

Tilbake i Santa Monica rakk vi en rask tur ned på Venice-stripa for å shoppe ekstra koffert (!) til alt det som skulle bli med hjemover til Norge igjen. Og hvem løper man selvfølgelig på da? Jo, bekjente “hjemmefra”. Vi møtte fitnessprofil Espen Arntsen og hans kjæreste, som begge trener på både Partner Gym og Elixia hvor jeg henholdvis trener og jobber. Ettersom vi hadde det litt travelt der og da fordi vi skulle rekke en middagsavtale med Tommy Thorvildsen, inviterte vi de med oss. Det ble en koselig kveld og avslutning på vår USA-tur, med en deilig middag på… Firehouse selvfølgelig! Espen og dama forsvant senere ut for en is, mens vi ble invitert hjem til Tommy og hans makker Tomm Voss. Før kvelden var omme sto vi med favnen full av proteinbars, proteindrikker på burk mm fra deres proviant lager, som “fuel” til den laaaaange flyturen som ventet oss neste dag! THANKS!

Og her hjemme? Vel, etter 3 dager er vi endelig inne i vanlig døgnrytme… og motivasjonen for trening og diett?

DEN ER PÃ… TOPP!

Sider: 1 2